I et dominikanerkloster synges det tidebønner to til tre ganger om dagen, og vi synger i messen en gang om dagen. Det er altså mye sang i en dominikaners hverdag. Men hva er det egentlig vi synger? Før Det annet vatikankonsil på sekstitallet var alle kirkens feiringer på latin, og den latinske liturgien hadde sin egen musikk: den gregorianske sangen. Det er en sangtradisjon som kanskje har røtter helt tilbake til den jødiske synagogesangen, og som har fått den formen vi kjenner idag i løpet av middelalderen. En viktig funksjon ved den gregorianske sangen er å fremheve teksten, og den er derfor nært knyttet til det latinske språket.

 Etter Det annet vatikankonsil er latin fortsatt den romerske liturgis offisielle språk, og gregorianikken dens offisielle musikk. Med konsilet er det imidlertid også mulig å feire liturgien på andre språk. Hos dominikanerne som i en stor del av Den katolske kirken, er det blitt vanlig å bruke språket i det landet man er.  Siden den gregorianske sangen er så nært knyttet til det latinske språket, er den vanskelig å tilpasse til moderne språk (I  Sverige har de imidlertid prøvd, og resultatet skal visst være ganske bra). Det har gjort at svært mye liturgisk musikk har blitt komponert på få tiår. Gregorianikken har vært en kilde til inspirasjon for mange komponister.  I Norge har vi hatt et eksempel på en slik komponist, nemlig dominikaneren Toralf Norheim. Han har komponert det meste av den liturgiske musikken som brukes i Den katolske kirken i Norge. Musikken hans har ikke bare hentet elementer fra gregorianikken, men også fra den norske folkemuiskken. Jeg synes resultatet ofte er svært heldig.

Her i Frankrike har de ikke én komponist som brukes over alt, slik vi har i Norge. Mange har forsøkt seg, med varierende hell. Hos oss bruker vi mye av musikken til André Gouzes, en dominikaner som har tonesatt en stor del av liturgien. Han har kun i begrenset grad latt seg inspirere av gregorianikken, men har derimot hentet mye fra den flerstemte sangen i Den russisk-ortodokse kirken. Til store fester bruker han også en del koraler av Bach. Gouzes er en mester til å tilpasse de østlige harmoniene til det franske språket, og noe som gjør at hans musikk appellerer til mange. Jeg liker godt Gouzes fordi det er en musikk som man kan synge hver dag uten å bli alt for lei av den. Det jeg kanskje ikke er fullt så glad for, er at han har løsrevet seg så sterkt fra den gregorianske sangen, som  er vår offisielle musikktradisjon, og som har så store rikdommer å by på.

André Gouzes har overtatt et gammelt abbedi der han driver kursvirksomhet. De har en side, som desverre bare er på fransk: http://www.sylvanes.com/