I går var det askeonsdag, begynnelsen på fastetiden. Det norske ordet "fastetid" gir intrykk av at det er fasten, det å gi avkall på kjøtt, alkohol, søtsaker, sigaretter etc., som står i sentrum i ukene som kommer. Det er litt misvisende. På fransk heter fastetiden "carême", et ord som stammer fra det latinske "quadragesima", som rett og slett betyr "den førtiende. Fastetiden er nemlig en førti dagers forberedelse til påsken. Denne forberedelsen peker imidlertid utover den kirkelige festen vi skal feire om litt over en måned: fastetiden er også en tid for å gi Kristus en større plass i våre liv, og til å vie vår neste litt større oppmerksomhet.

 Man sier tradisjonelt at bønnen, almissen (å gi penger til de fattige) og fasten er grunnpilarene i denne forberedelsestiden. Jeg tror alle tre er viktige. Å gi avkall på noen materielle goder har ingen mening i seg selv. Hvis man faster, er det for å forberede seg på møtet med Gud i bønnen, for å gi plass til Ham som ønsker å dele sitt liv med oss. Hvis man faster, er det også for å gi avkall på noe som kan komme vår neste til gode. Kort sagt, faste er ikke en form for åndelig idrett som det er om å gjøre å lykkes i dersom man vil være en god katolikk. Fastetiden er "vellykket" dersom jeg har klart å gi Gud og min neste en litt større plass i mitt liv.

Jeg ønsker alle en velsignet fastetid!