Tusen takk for dine interessante og utfordrende spørsmål, Hallvard! De engasjerte meg slik at jeg ikke klarte å konsentrere meg om den hypostatiske union hos Leo den Store før jeg hadde fått svart.

Det siste spørsmålet først: hva er mitt yndlingsbibelvers? Det er så mange at jeg ikke kan gi noe endelig svar. Skal jeg allikevel trekke fram et vers, tror jeg kanskje det blir 2. Korinterbrev 12,9. Det vil si, ikke hele verset, men kun « Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet. » Dette svaret, som Paulus mottok fra Herren i bønn, kan kanskje virke negativt og pessimistisk. Jeg synes imidlertid det rommer en stor visdom, og gir mennesket en verdighet som er unik for kristendommen: Det er ikke i våre « sterke sider » at vi finner styrke, men i Guds nåde. Vi kalles dermed både til ydmykhet og frimodighet: til ydmykhet, fordi det ikke er våre kvaliteter som betyr noe, men nåden; til frimodighet, fordi vår svakhet ikke hindrer oss i å følge Kristus og tjene ham. Overgir vi oss til hans nåde, kan vi stole på at han gir oss den kraften vi trenger, ikke på tross av at vi er svake, men paradoksalt fordi vi er svake. Er ikke det fantastisk?

Det ble visst et langt svar på et kort spørsmål. Jeg synes imidlertid det skaper en fin overgang til spørsmålet om « prostrasjonen », det vil si seremonien der vi ligger på gulvet med nesa i bakken (se bildene fra løfteavleggelsen). Denne seremonien gjentas ganske mange ganger i en dominikaners liv: ved ikledningen av ordensdrakten, løfteavleggelsene, diakonordinasjonen og presteordinasjonen (en forklaring av hva  ikledningen og løfteavleggelsen er for noe, finnes i denne bloggens første post). Formen varierer litt ved de forskjellige anledningene, men ved løfteavleggelsen foregikk det slik: rett før vi la hendene i fanget på provinsialen og leste opp selve « løfteformularet », gikk  vi fram tre og tre, og la oss på gulvet foran provinsialen. Han spurte: « hva søker du? », og vi svarte « Guds og deres miskunn » (deres=alle brødrenes). Så sa han « reis dere! ». Ved at vi legger oss på gulvet, viser vi at vi overgir oss til Guds og brødrenes miskunn. I ordenslivet har vi sårt behov for begge deler. Vi går inn i dette livet som de svake menneskene vi er, og vår styrke må vi finne i Guds miskunn og nåde. Men vi har også behov for hverandres miskunn for å kunne leve med hverandres mangler og svakheter. Vi er ikke en samling av mennesker som mener å ha en spesiell gave for å leve et kommunitetsliv, men helt normale mennesker som føler oss kalt til å søke Gud i fellesskap, slik som vi er. For at det skal være mulig, trenger vi hverandres miskunn.

            Hva opplevde jeg da jeg gjorde dette? Det er vanskelig å svare på. Jeg var veldig overveldet av det store valget jeg var i ferd med å ta, og ikke rent lite rørt. Dessuten tror jeg at jeg var ganske opptatt av å si de riktige tingene på de riktige tidspunktene, å huske hvor jeg hadde lagt lappen med løfteformularet etc.

Du spør om jeg ikke synes det er vanskelig å binde meg på den måten jeg har gjort. Det synes jeg absolutt det er. Velger jeg å avlegge evige løfter, betyr det at jeg ikke kan gifte meg. Jeg synes det er ganske vanskelig å tenke på. En del små gleder og bekvemligheter i hverdagen som man lett tar for gitt når man har dem, blir lett til små savn i dette livet: å kunne disponere sine egne penger, feriereiser, å bo for seg selv og spise det man vil når man vil, å gå på dans etc. Når det er sagt, så er det én verdi her som jeg setter stor pris på, og som jeg savnet dypt som student på Blindern: det å kunne leve i dybden. Her er bønnen en del av hverdagen, med tidebønner, messe og stille bønn i kirken. Da jeg var student i Oslo, savnet jeg et slikt regelmessig bønneliv, men den travle hverdagen tillot det ikke. Her står bønnen i sentrum, og det setter jeg stor pris på.

            I dominikanerordenen har forøvrig bønnen en litt annen funksjon enn hos for eksempel benediktinere cistrerisensere og andre « kontemplative » ordener. I disse ordenene har man lite eller ingen utadrettet virksomhet, men man vier størsteparten av sin tid i bønn, til Guds ære og for verdens frelse. Det dominikanske livet er delt mellom bønn og utadrettet virksomhet. Ordenens egentlige navn er Prekebrødrene, og den er helt og fullt viet til forkynnelsen av evangeliet. Det gjelder også bønnen: de som ber, « bærer » de som forkynner i sine bønner, og de som forkynner, skal « formidle til andre det de selv har kontemplert », for å sitere et dominikansk ordtak fra middelalderen. Dermed er bønnen ment å være selve drivkraften i ordenens liv. Jeg liker den ideen, og dersom jeg har et kall, er det nettopp til et slikt liv der bønn og forkynnelse nærer hverandre. Som du hører av hvordan jeg formulerer meg, er jeg ikke så sikker på kallet. Det tror jeg er relativt normalt i begynnelsen av et ordensliv. Før jeg begynte i novisiatet hadde jeg en opplevelse av et kall til en tjeneste for Kristus gjennom denne ordenen. Gjennom bønnen og refleksjonen i løpet av novisiatsåret, opplevde jeg at det var riktig å fortsette. Derfor bestemte jeg meg for å fortsette. Nå har jeg avlagt løfter for tre år, og så får jeg se hva jeg gjør når den tiden har gått.

Du lurer på hva jeg kommer til å ha for arbeidsoppgaver dersom jeg avlegger evige løfter og blir ordinert. Det er ikke så godt å si noe om ennå. Sannsynligheten er stor for at jeg blir sendt til Norge (jeg håper det). Kanskje blir det foredragsvirksomhet, kanskje studentsjelesorg, kanskje noe undervisning. Time will show. Jeg har uansett 5-6 år med studier foran meg først.

Tilslutt et svar på om Den katolske kirken kan løse en ordensbror fra sine løfter. Det kan den dersom det er nødvendig. Er det en bror som er presteordinert, kan det imidlertid kun gjøres på ordre fra paven. Selv om det av og til er nødvendig, er det selvfølgelig trist når en som har engasjert seg i ordenen for hele livet, finner ut at dette til syvende og sist ikke går.